Familie, venner og bekjente står i svarte klær. Stille. Sørgende. Alle ser på kista som senkes, unntatt hun. Hun klarer ikke se. Alt hun tenkerpå; ”Kanskje han ikke trengte å dø?” En tåre renner forsiktig ned i munnviken.Presten sier sine siste ord. Hullet fylles av sand. For hver spade tak, renneren ny tåre.
Trærne forsvinner framfor øynene. Bilen og lydene med. Inni gråter hun, skriker, banker og dør sakte. Sorgen er der. Hatet er der. Skyldfølelsen er der. Hun lengter. Lengter etter da han levde.Sin kjære, som hun hatet. Før han ble som han ble.Lyden av et salg, et klynk, et befalende skrik. Bena går opp mot brystet.Stemmen. Stemmen hans var mørk, og kald. Hun gjorde sitt beste. Hun gjordevirkelig det. Stolen, sykehuset, hans milde stemme. Neven knyttes.
Det regnet. En kald og regnfull høstdag. En alene hjemme kveld.Kun de to. De, pop corn og en film under et varmt teppe.En drikk ble hentet. Piller. En svart, blank gjenstand gjemt under genseren.Han låg så fredfull, med ølen i hånda. Han hadde en rød skjorte og hansfavoritt jeans. Han hadde fikset seg med gele i håret. Han var så pen der hanlåg. Ute av stand, til å såre nok en gang. Leppene berørte øret. ”Du vet jegelsker deg? Vi kommer til å møtes igjen. Men først, må du lære noe. Aldri slåden du elsker.”
Den dødelige gjenstanden ble planta i hånda hans. Et brev var skriven. En planvar laget. Slutten nærmet. Inn i munnen, et pang.En skrik. En mesterplan. Lært kun av den beste. En lettelse. En sorg. En hat. En glede. Rødt blod renner ned, på den kvitesofaen. Et nytt skrik. Tårer. Sirener.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar