..~Du er jo min~..

Du sitter der i kveldssola. Sitter og ser utover den praktfulle himmelen. Lukt av sjø og blomster fyller deg. Du tenker. Dype tanker, rynken mellom brynene er grov og tydelig. Brisen er lett og varm. Noen hårstrå har løsnet fra strikken din og kiler deg i ansiktet. Du lar deg ikke merke ved det, du er et annet sted. Øynene dine er fjerne.
Jeg har sittet å sett på deg lenge. Du ser meg ikke, du ser bare en vei. Lar blikket henge fast ved noe der ute. Du er langt vekk. Jeg sukker for meg selv, du har alltid vært langt vekk. Jeg har ennå ikke klart å nå deg. Men en dag, tenker jeg, en dag skal jeg klare det. Du er jo min.

♥
Du pleier å gå ned hit. Ned til denne plassen ved havet. Jeg har aldri sett noen andre enn deg her, du vil være alene. Det er derfor jeg ikke har gått bort til deg. Skjønner at du vil være alene. Jeg har bare holdt meg litt på avstand og betraktet deg. Betraktet det vakre ansiktet ditt med den dype furen mellom brynene. Og øynene dine, spesielt øynene dine. Jeg liker dem. De er så tenkende, så uutgrunnelige. Men det er vanskelig å finne et sted hvor jeg kan se de, uten at du oppdager meg. Du vil jo være for deg selv med tankene dine. Men denne gangen er jeg heldig. Plassen er utmerket. Jeg vil se hva du tenker. Du er jo min.

♥

Du sitter ofte lenge. Men i kveld sitter du lenger enn du har gjort før. Jeg har ikke sett det tidligere, men i kveld har du et vagt drag av sorg i ansiktet. Idet du snur litt på hodet får jeg se tårer på kinnet ditt. Det går et lite støkk i meg. Du gråter! Først bare noen få, men så renner de fritt. Du bryr deg ikke med å tørke de bort engang. Jeg stirrer. Stirrer på deg og tårene dine. Jeg visste ikke at du var trist. Tankene mine er urolige, lurer på hva som er galt. Har noen gjort noe med deg? Noe du ikke likte? Jeg kjenner jeg blir fylt av et voldsomt raseri. Hvem?! Ingen skal få gjøre deg noe. Du er jo min.

♥

Du krymper litt sammen der du sitter, som om du prøver å gjøre deg usynelig. Er det fordi noen skal ta deg? Kanskje noen venter på deg et sted. Stakkars, du må være redd. Men du er ikke alene, hvisker jeg. Jeg passer på deg. Alltid. Du er jo min.
Sola har gått ned og det har begynt å skumre. Det er helt vindstille. Du reiser deg. Så tørker du tårene og begynner å gå. Det er ikke alltid jeg slår følge med deg, men i kveld skal jeg det. Jeg vet hvor du sover om natten nå, jeg vet hvor du bor. I kveld er det ikke trygt for deg å gå hjem alene. Men ikke vær redd, hvisker jeg til meg selv. Jeg skal beskytte deg. Følge deg hjem. Du er jo min.

♥

Jeg reiser meg og ser den smale figuren din et stykke foran meg. Du går fort, som om noen er etter deg. Det var det jeg trodde. Jeg holder kort avstand i tilfelle noen skulle overraske deg. Skjult bak småtrær, lette skritt, økt tempo. Å beskytte deg, det er en fin tanke. Du er jo min.
Du går som om du er rolig. Som om du anstrenger deg for å virke rolig. Men jeg kjenner deg. Du er livredd. Jeg går fortere for å komme nærmere, men snart løper du. Du ser deg ikke rundt, bare løper. Fort. Bestemt. Jeg blir tvunget til å løpe etter. Du er jo min.
Snart er vi ved huset ditt og du sakker farten, ikke fordi du er sliten men fordi det er folk i gatene. Jeg holder meg rolig noen meter bak deg. Vil se deg trygt inn dit der du sover. Du stikker hånda i bukselomma og finner frem en nøkkel. Er du alene hjemme? Det skal du ikke i kveld, jeg blir nødt til å bli med deg. Du er jo min.

♥
Men du er så redd. Så skeptisk. Jeg gjemmer meg mens du går mot huset, betrakter deg i smug. Du ser forsiktig rundt deg før du låser opp. Når du er inne går jeg sakte mot døra og ringer på, vil ikke at du skal bli nervøs. Jeg hører skrittene dine i gangen, du nøler litt før du åpner. Det er første gangen jeg ser deg så nær. Farlig nær. Jeg sier ingenting men dytter deg rolig og bestemt bakover og inn i rommet. Jeg må dytte litt hardere enn jeg hadde tenkt, for du forstår ikke at jeg ikke vil deg noe vondt. Du faller bakover på parketten og jeg lukker døra. Låser. Den du løpte fra skal ikke få ta deg. Jeg er hos deg nå. Du er jo min.

♥
Det er litt kjølig i rommet. Jeg legger armene mine under dine og sleper deg inn i stuen. Det er litt vanskelig, men jeg klarer å få deg opp i sofaen. Jeg setter meg og ser på deg. Ser på kroppen din og de lukkede øynene. Jeg liker dem best når de er åpne. Du vrir litt på deg og ynker deg. Jeg stryker over magen din og armene. Flere ganger. Du er god å stryke på. Jeg kjenner en merkelig følelse bre seg i kroppen min. En følelse jeg aldri har kjent før. Jeg får lyst til å stryke mer på deg. Du er jo min.

♥

Mens jeg stryker våkner du. Øynene dine er store og forskremte. Du vil skrike men du klarer ikke, båndet i munnen hindrer deg. Jeg hadde ikke tenkt til å gjøre det, men du hadde kommet til å lage så mye bråk. Du forstår jo ennå ikke at jeg er her for å passe på deg og ikke vil gjøre deg noe vondt. Du vil slå og sparke, men tauet rundt hender og føtter hindrer deg. Jeg hadde ikke tenkt til å gjøre det heller, men du hadde kommet til å skade meg og deg selv. Du har jo enda ikke skjønt at det er til ditt eget beste. Nå har jeg tid med deg og kontroll på deg. Du er jo min.

♥
Jeg setter meg ved føttene dine så vi kan se hverandre. Du stirrer på meg. Øynene dine er fulle av frykt og angst. Jeg liker dem. - Du har de vakreste øynene jeg vet, sier jeg. Stemmen min er rusten, det er lenge siden den har blitt brukt. Jeg har ikke sagt noe på en lang stund. Dels fordi jeg ikke har noen å snakke til, dels fordi det ikke finnes noe jeg har lyst til å dele med omverdenen. Du lukker dem demonstrativt og lar de forbli igjen. Jeg fortsetter å snakke. Det er helt unikt at du må lytte til meg, uansett hva jeg sier. Du kan ikke legge noe til eller trekke noe fra. - Jeg kjenner deg, sier jeg. Du trenger ikke være redd, jeg skal passe på deg i kveld. Og når du har skjønt det kan jeg slippe deg løs. Men foreløpig kan det være som det er, jeg har en del ting jeg vil du skal høre. Jeg lener meg over mot ansiktet ditt og stryker deg over pannen og håret. Det iler gjennom kroppen min. Håret ditt er fantastisk. Men du flytter febrilsk på hodet som om du ikke liker det.- Jeg må få lov til å ta på deg, hvisker jeg. – Du er jo min.

♥
Det finnes mange historier. Historier om mennesker, alle har sin egen. Min historie har aldri blitt fortalt. Ikke før nå i kveld, til deg. Du ser roligere ut nå når jeg har begynt å fortelle og ikke stryker deg lengre. Men jeg ser hjertet ditt hamre i brystet og jeg føler den spente pusten din. I løpet av de neste timene tar jeg deg med inn i min verden. Min verden med far da jeg var liten, min verden med lite sosial omgang og de beste karakterer. Jeg forteller deg alt. Om den dagen jeg bestemte meg for å slutte å snakke med folk og om den dagen ingen forventet noe av meg lengre. Jeg lar deg ta del i kvelden mor døde og hvordan pusten hennes ble svakere. Du vet mer enn noen annen om meg nå, for du er jo min.

♥
Ute er det mørkt. Natten har kommet smygende, som om den lusker seg innpå oss. Omringer. Jeg har fortalt lenge nå og minuttene har blitt timer. Du gråter. Hele kroppen din rister. Men jeg blir ikke bekymret for deg denne gangen, du er bare rørt over alt jeg har fortalt. Mest over tillitten. Men den er vel fortjent, du er jo min.

♥
Jeg ser nedover kroppen din. Den er slank og kanskje litt spinkel. Jeg lar hånden min gli over hele deg og den merkelige følelsen kommer tilbake. Du vrir deg med all kraft og ser på meg med de vakre øynene dine. - Det er ikke farlig, hvisker jeg med hes stemme. – Bare fint. Jeg skal vise deg. Forsiktig knepper jeg opp blusen din og ganske rolig drar jeg av deg den løse buksa. Men så klarer jeg ikke være rolig lengre, jeg mister kontrollen. Den dyrebare kontrollen min. Jeg er min egen herre, men ikke nå. Noe annet styrer meg. Det neste som følger er utenfor mine valg og min vilje. Jeg må bare henge med og gjøre som jeg får beskjed om. Men jeg gjør deg ikke noe vondt, jeg passer på deg og sørger for at du har det bra. Du er jo min.

♥

Jeg ser på deg. Øynene dine er igjen, men jeg vet at du ikke sover. Vet at du hviler. Hviler som du aldri før har gjort. Jeg hadde ikke tenkt til å gjøre det, men jeg måtte. Varsomt løfter jeg den spinkle kroppen din opp i armene mine og bærer deg ut. Ut døra og bortover den mørke og stille gaten. Ut i regnværet.- Nå skal jeg vise deg hvor jeg sover om natten,hvisker jeg inn i øret ditt. - Der skal jeg alltid passe på deg. Du er jo min.

♥