My love for you is too immense to measure And your touch how it gives me oh so much pleasure You literally take my breath awayIn my life you just must always stay The emotions you stir are of ardent love With a devotion that comes from the stars above And our passion we share unites us as one Fulfilling the desires is just so much fun I have given you the key to my frail heart With the dream that we will never part As I write these words I hope you will heedI pray that I shall be all that you need

Then let go..

I can't get it out of me It's breathing Inside me It's reaching inside of you You're feeling infected You're being infected It's just like the cold A kiss on your lips Now you're taking control
I feel like a criminalI'm falling apart We're leavign for Venus In a get-away car Cause no one can save us There's no need to try I'm looking for saviors before they die
If you want to try and save me Then take my heart don't hate me If you feel you can't let go then let go
If you want to try and save me Then take my heart don't hate me If you feel you can't let go then let go

I'm a believer

I thought love was only true in fairytales. Meant for someone else but not for me.Love was out to get me, that's the way it seemed. Dissappointment haunted all my dreams
Then I saw he's face. Now I'm a believer.Not a trace Of doubt in my mind.I'm in love I'm a believer, I couldn't leave he if I tried
I thought love was more or less a given thing The more I gave the less I got,What's the use of trying All you get is pain When I wanted sunshine I got rain
Then I saw he face,Now i'm a believer.Not a trace Of doubt in my mind.I'm in love I'm a believer, I couldn't leave he if I tried
What's the use in tyring All you get is pain When I wanted Sunshine I got rain!
Then I saw he's face Now I'm a believer!Not a trace Of doubt in my mind I'm in love I'm a believer, I couldn't leave he if I tried
I'm a believer

Don't you see me? You've got the key Can't you hear me? Deep in your eyes I can see your lonely heart Believe in us Can you hear me? Can you hear me? Don't you see me? I am waiting here for you You've got the key Can't you hear me? Deep in your eyes I can see your lonely heart Believe in us Can you hear me Don't you see me? You've got the key Don't you see me? I am waiting here for you You've got the key Can't you hear me? Deep in your eyes I can see your lonely heart Believe in us Can you hear me Don't See me

Perfekte?

Eg lure på i all verden kossen kan någen ver perfekte?tenk deg så kjedeligt.Hadde det fonnes perfekte mennesker hadde eg vert messunnelig. men nå e jo eg ikkje det.gfor eg meine de ikkje finnes.Der e ingen som alltid e,smilanes,glade, som har ein av de beste utdannelsene,som e løgneog går overens me alle slaks typer folk. å at du har haugavis me venner som aldri ser noe negativt i deg.
Det eg meine då e at perfekte mennesker rett og slett kan ble alt for kjedelige.tenk deg at du for eksempel ska fortella de någe nytt og spennanes,vist du ska fortella dedi ka du har opplevd osv, så har alltid de opplevd noe som e mye bedre.eg synes det e bedre at folk e flinke og goe på kver sitt område,vist nogen mennesker haralt for mange positive egenskaper så då ødlegge det jo den naturlige balansenkor me ikje kan hjelpa kverandre, og for eksempel utveksla nye ting og erfaringer.
Det eg tror perfekt e at uansett ka ein måtte finna på å gjør, så gjer det liksom aldrinågen negative konsekvenser, å det e jo nærmast umuligt. tenk deg at du får deg einkjæreste liksom, å du gjør alt for hu osv osv, åså ja gir du ondskap mot andre.¨For vist du e snille me ein kamerat, då må du og samtidigt ver snille mot alle andreå du kan ikkje gjør någen forskjell...
Det finnes ingen perfekte mennesker!alle har någe som gjør oss særegne og og anderledes.vist ting ikkje vises på utsiden avnoen, kan det vera mye på innsiden som de aldri seie eller utrykke seg for.
vist eg sko hatt ein perfekte gutt uten ein einaste! feil, uten någen negativt på innsiden.uden någeting som avvige fra det som e det ideella.. du tenk deg så Kjeeedeligt det haddeblitt då? ein som har heilt perfekt kropp,oppførsel,hår,ingenting som skille seg ut.. tenk då, ka i all verden sko eg forelska meg i då?
Det som e perfekt,finnes ikkje i våres verden meine eg!.fordi det e menneskeligt og gjør feilå det e så tåpeligt når de sende reklamer om å få ein perfekte kropp, tenk kansje de har en penkropp, men på innsiden vill de aldri ver perfekt..
så ett menneske kan aldri ble perfekt,eller noge som leve..sånn så eg meineperfekt e. ein sirkel i matte e någe som e perfekt. så perfekt= feilfri, så deerfor kan ingenting som e levande ver perfekt for meg.

What hurts the most...

I can take the rain on the roof of this empty house, that don't bother me
I can take a few tears now and then and just let them out
I'm not afraid to cry
Every once in a while even though goin' on with you gone still upsets me
There are days
Every now and again I pretend I'm okay but that's not what gets me
What hurts the most, was being so close
And having so much to say
And watchin you walk away
Never knowing, what could have been
And not seein that lovin you
Is what I was tryin to do
It's hard to deal with the pain of losing you everywhere i go
But I'm doin it
It's hard to force that smile when i see our old friends and I'm alone
Still harder gettin up, gettin dressed, livin with this regret
But I know if I could do it over
I would trade, give away all the words that I saved in my heart that I left unspoken
What hurts the most, is being so close
And having so much to say
And watchin you walk away
Never knowing, what could have been
And not seein that lovin you
Is what I was tryin to do
What hurts the most, was being so close
And having so much to say
And watchin you walk away
And never knowing, what could have been
And not seein that lovin you
Is what I was tryin to do



Pent <3

!...Ett nytt Skrik...!

Blodet er rødt. Varmt. Tårene er salte. Blodet renner sakte ned over armen. Enny stripe med blod kommer. Like rødt. Like varmt.Hun stirrer. Der renner all ensomheten, smerten og alle de vonde tanker ut.
Familie, venner og bekjente står i svarte klær. Stille. Sørgende. Alle ser på kista som senkes, unntatt hun. Hun klarer ikke se. Alt hun tenkerpå; ”Kanskje han ikke trengte å dø?” En tåre renner forsiktig ned i munnviken.Presten sier sine siste ord. Hullet fylles av sand. For hver spade tak, renneren ny tåre.
Trærne forsvinner framfor øynene. Bilen og lydene med. Inni gråter hun, skriker, banker og dør sakte. Sorgen er der. Hatet er der. Skyldfølelsen er der. Hun lengter. Lengter etter da han levde.Sin kjære, som hun hatet. Før han ble som han ble.Lyden av et salg, et klynk, et befalende skrik. Bena går opp mot brystet.Stemmen. Stemmen hans var mørk, og kald. Hun gjorde sitt beste. Hun gjordevirkelig det. Stolen, sykehuset, hans milde stemme. Neven knyttes.
Det regnet. En kald og regnfull høstdag. En alene hjemme kveld.Kun de to. De, pop corn og en film under et varmt teppe.En drikk ble hentet. Piller. En svart, blank gjenstand gjemt under genseren.Han låg så fredfull, med ølen i hånda. Han hadde en rød skjorte og hansfavoritt jeans. Han hadde fikset seg med gele i håret. Han var så pen der hanlåg. Ute av stand, til å såre nok en gang. Leppene berørte øret. ”Du vet jegelsker deg? Vi kommer til å møtes igjen. Men først, må du lære noe. Aldri slåden du elsker.”
Den dødelige gjenstanden ble planta i hånda hans. Et brev var skriven. En planvar laget. Slutten nærmet. Inn i munnen, et pang.En skrik. En mesterplan. Lært kun av den beste. En lettelse. En sorg. En hat. En glede. Rødt blod renner ned, på den kvitesofaen. Et nytt skrik. Tårer. Sirener.

*..Ved min elskedes side..*

I det jeg trådte inn i rommet, var jeg med ett alene, alle hjelpende vesenerhadde fløyet fra stedet. Stillheten var overveldende, og i atmosfæren svevet envarsel om livsfare.Luftens kulde bet i mitt legeme, jeg kunne sanse ondskapens tilstedeværelseunder mine føtter.
Uten noen visuell begrunnelse fornemmet jeg med visshet min elskedes død, hvisannet hadde mitt hjerte fortsettet å pumpe livet igjennom mine frostforvitredeårer.Jeg trådte som i blinde fremover, avventende et bakholdsangrep ifra dødensinnkrever. Han var åpenbart ankommet de levendes samfunn før den gitte tiden.”Hvorenn han leder meg nå, er likevel den annen side min tildømtefinaleplass.”
ikke angst, men tomhet omringet mitt indre. ”min kjære, elskede gutt…”
jeg hevet mitt blikk, og hvilet vinrøde øyne på avgrunnens forgård. Under skyggen av fortapelse var mitt dødsleie forberedt, en seng av sortetårer, ved min elskedes side.

If you hate the taste of wine,Why do you drink it till you're blind?And if you swear that there's no truth and who cares,How come you say it like you're right?Why are you scared to dream of god,When it's salvation that you want?You see stars that clear have been dead for yearsBut the idea just lives on,In our wheels that roll around,As we move over the ground.And all day it seems we've been in between,the past and future town.
We are nowhere and it's now.We are nowhere and it's now.And like a ten minute dream in the passenger's seat,While the world was flying by.I haven't been gone very long,But it feels like a life time.
I've been sleeping so strange at night.Side effects they don't advertise.I've been sleeping so strange,With a head full of pesticide.
I've got no plans and too much time.I feel too restless to unwind.I'm always lost in thought,As I walk a block to my favorite neon sign;
Where the waitress looks concerned,But she never says a word.Just turns the juke box on,and we hum along and I smile back at her.
And my friend comes after work,When the features start to blur.She says these bars are filled with things that kill,By now you probably should have learned.
Did you forget that yellow bird?How could you forget your yellow bird?She took a small silver wreath and pinned it on to me.She said, "This one will bring you love."And I don't know if it's true but I keep it for good luck.

~..A girl with a doll..~

It’s way too quiet without her, my dearI listen for her little voiceit's the only sound I hear
She walks around herelooking for her dolla doll that used to comfort herwhen she felt she would fall..

Sometimes she’ll laugha sound that twirlsshe is absolutely lovely and nicethis angel with golden curls
She’s afraid of spidersthey’re crawling aroundtrying to fin her little soulshe doesn’t make a sound..

Then there’s the darknessthat’s absolutely worstthe monsters they are wantingto satisfie their thirst
grabbing, drooling, mad and teeth sharp as nailsthey try to catch her innocent soulhear their loud, shredding vails

there’s tears in her eyesshe wants to run and hideshe wish there was just one chanceshe could get over to this side
I listen to her criesshe's so alone and sadwalking around in this eternal mazeshe's looking for mom and dad..

She only wanted someoneto hear her silent crybound to relive the dark, cold nightThe night she knew she’d die
She was just a little girlSo innocent and sweetBut then illness grabbed her bodyher heart stopped to beat

Her doll is all alone left it in this worldbecause it had no precious soul like this sweet, young girl
I see her little shadowI want to reach outbut only grab the thin, dark airI hear her shattering shout

Can she stop searchingcan’t she finally rest?or does she need someone to trustto guide her on her quest?
Her soul is still purenot polluted at allafter all this time I see her lightas the night starts to fall..

~You're learning~

You are learning what it's like to sit and cry And wonder why your plans went wrong You are learning what it feels when pain is real To realize you're all alone, yes you're learning.
We had the chance to be happy Nothing stood in our wayIf only you'd meant what you promised. We wouldn't be crying today.
You are learning that a lie Can make you cry for the truth your heart reveals. You are learning that a flirt can cause a hurt. Even though your love is real, yes you're learning.

My best friends

I don’t really “own” the saddest thing I think affects me the most. My best friend. In my eyes she is the strongest and most beautiful person-both inside and out that i know.

My best friend is my other half , and without her here, the world really does some bleaker, empty and full of a million, hurrying people who all seem like aliens. We both have plenty of other friends, but still nobody compares to her, nobody listens and understands like she does. Its not that we tell each other every single tiny details of our lives, its the fact we have a deeper, emotional almost soul to soul connection that binds us together no matter where we choose to go in life.

My best friend had days where she doesn’t want to get out of bed, won’t eat or smile for days and become a total, unreachable,inconsolable stranger to me. When i look at her at times like this, I've been scared and do my best.

Its at times like this where i wish i could to something i know is impossible take her burdens and deal with them for her, just so she doesn’t ever have to fall through the bottomless put of sadness again. .

I make sure i tell my best friend every day how much i love her and how i wish she could see herself through my eyes so she can understand what an amazing individual she is, and how much she touches the lives of people around her with her sweet personality. Another part of me wants to hunt down and hurt the people who have destroyed her in the past, although i know we all endure hardships is our lives..

But i stand there with my feet firmly rooted to the ground and i shall not budge till the day i die. I’m proud to call her MY BEST FRIEND, and not a day goes by where I don’t think how lucky I am that I’m the one who was chosen to be there with her.

Long time ago.. Miss it ^^,

Just sixteen years

You walk all alone in the night Upset and frustrated All you see is the stars shining bright You feel lonely and hated
Your parents have let you down Without reason Now you are on your own Might be until the next season
The night is very cold You keep on walking You are just 16 years old Still nobody is talking
The stop and watch the stars Feeling glad You think about all the wars It is so sad
All the sorrow, all the hate It never ends It is not too late To become friends
Many tears and much pain A star is falling And then it starts to rain Then you hear somebody's calling
You run home and start to scream Then you notice you're in your bed It seems to be a terrible dream You know where this lead

...Uten spor,uten svar...

Du sie det e egoistisk, men du vet ikkje kordan det føles, kor mye lettere man kan ble av tanken. Tankane på å ikkje å leve mer.Tanken på å komme seg bort Sleppa alt det som èn står foran.
Men det e sant, om man velger den veien Muste man ikkje bare de man e glad i, men også live.Og de som e glad i èn sjøl.Ja, me muste alt!
Men det e ikkje lett å tenka seg det.kordan det e om man ikkje har vært i den Samme situasjonen sjøl..
Hos de fleste er det bare en Periodetanke, men hos någen kan det gå Litt for langt.Og då bler alt bare domt for de som e utenfor.
Det er virkelig ikkje lett å forstå Uten spor, uten svar..Står noen der tebage Aner ingenting
Sjøl om èin har det bra utenpå.Vet man aldri noe om personens innside..Det e det som drebe..

..Tanken på det umulige..

Hun kikker lenge på ringen. Hun retter på seg selv; en av ringene. Den på venstre tommel. Hun prøver å huske. Den dagen hun fikk den, og andre minner. Ingenting. Så lenge, men likevel ingenting. Hva kunne være så godt og samtidig så vondt, i så lang tid, uten noen minner? Det hun rekner som ekte minner, selvsagt. Da utelater hun tilfredsstillende behov og halvferdige tegnefilmer.
Hun må smile, minnene er der likevel. Små, men der. Synd det bare ikke var nok. Det gikk ikke, var kanskje ikke meningen at det skulle gå heller. Så det var vel til det beste for dem begge. Men hun vil alltid være takknemlig og huske forholdet som noe positivt. La de gode øyeblikkene overvinne de vonde. De uten noen ting. For de vonde er bare hennes, egenforskylte.
Hun kan huske følelsen da han fortalte henne, at han var forelsket i henne. Husker hvor glad hun var da han sluttet å røyke for hennes skyld, når alle de andre gjorde det. Senere begynte han. Senere ble senere og hun spoler tilbake, liker å mimre der. Til de gode dagene. Ikke noen gang vil hun glemme den kvelden de ble kjærester, det første kysset, alles sjokkerte blikk.
Det var 16 mai for et og et halvt år siden. De hadde bare pratet på meldinger og slikt, om følelsene sine altså. Men han hadde lovet henne å ikke drikke. På selveste 16! Å danse med henne skulle han også. Gud, hvor beæret hun følte seg! Kvelden kom og ting falt i grus. Da han møtte henne sammen med resten av vennene hennes var noe galt. Var han full? Hun våget ikke spørre, men hun fikk svaret like etterpå. Han var full.
Hun husker hvor sint og skuffet hun var, noe hun ganske så overraskende og frimodig fortalte ham. De kranglet, sårt, han tryglet. Lignet en Passion-episode har hun fått hørt i ettertid. Han hadde jo lovet henne! Skuffet som hun var, ba hun ham gå, komme til seg selv, drikke noe vann, ett eller annet. Så skulle hun heller vurdere å prate med ham i løpet av kvelden… Hun må le litt over hvor desperat hun kikket etter ham etterpå!
En stund senere hørte hun ham prate. Han satt i en sofa og pratet med en kompis. Han kunne ikke se henne. fortalte deprimert at han hadde ødelagt alt, at hun aldri ville tilgi ham osv. På det tidspunktet tilga hun ham for alltid.
Plutselig gikk han inn på toalettet og drakk noe vann tror hun, og da han kom ut igjen så han henne. Hun husker det desperate utrykket i øynene hans i det han ba om å få prate med henne en siste gang. Hun bevarte stillheten, og pågrunn av hans høylytte fortviling dro hun ham med seg til nærmeste folketomme område. Dametoalettet.
Det var da han begynte å gråte. Hun husker panikken og skyldfølelsen hun følte, like godt som da han lente seg inntil veggen og hun tørket øynene hans like før de kysset.
Time som fulgte var preget av usikkerhet, inntil en rolig sang ble spilt av bandet som underholdte. Omslynget og rødmende danset hun med ham, husker bare hvordan kyssene deres ble avbrutt av en klassevenninnes rop: ”Åh, se på Heidi og Ola då!”
Så var det gjort, og tusen nye sjokkerte blikk var rettet mot dem, i tillegg til deres egne forvirrede følelser. Hvordan kunne det ble de to? det var umulig, de var for forskjellige, det kunne bare ikke gå... De prøvde.Hun spoler fram til nåtiden, orker ikke tenke på resten, blandingen av å være høyt elsket til å gradvis miste kontakten. Det gjaldt dem begge. De har vært gjennom mye, de to. Klart seg bra, tross alt hennes sykdom påførte dem. Psykisk. Hun er ikke så dum at hun ikke vet, at det har tært på ham også. Deres tid er over, som kjærester. Siste forsøk utført.
Hun smiler nå. Vet det vil gå bra, hun takler det. På et vis gjør hun det. De fikk deres tid. Han vil fortsatt være den som muligens reddet henne, den som lærte henne å kjenne på følelser, og som hun stolte på. Det er ham som vil bli hennes største minne for alltid. Den hun vil sammenligne de andre med, positivt og negativt…
”Kjære Ola. Takk for det vi en gang hadde, jeg vil alltid være deg takknemlig, samt også rørt. Ved tanken på at vi greide det umulige, den tiden det varte. Uendelig glad i deg gogutten min.

Synnøve nr 2 ^^

Det var sommer, men solen skinte ikke som den pleide å gjøre på en sommersdag.Elin ankom den nye skolen hun skulle gå på, Randaberg vidergående skole.Hun kjente sommerfuglnene flakse rundt omkring imagen hennes.Hun var så spent på hvem hun kom i klasse med.Om det var noen kjekke snille jenter hun kom til å bli god venn med.
Vi kom inn i ett klasserom som jeg hadde vert i før.Det var når vi var på visning på skolen.Da jeg kom inn i klassen jeg skulle til, så jeg et fjes, ett søtt fjes,det lyste på en måte opp klasse rommet, hun hadde en hvit genser på seg.å lyse striper i håret.Akkuratt som solstrålene som skinte inn gjennom vinduet.Det var bare det lille glimte av sol den dagen, å det lyste mtt på denne jenta.Hvem var hun ?
Synnøve var navnet, minnet meg om min bestevennine.like søt også. Smilende jente som var vert å bli bedre kjent me tenkte Elin.Dagene gikk, å Elin fikk bedre og bedre kontak me synnøve, hun var virkelig koselig!Noe Elin hadde sett for seg at hun var.Å etter som dagene gikk kjente Elin at hun var virkelig blitt glad i denne jenta.Hun hadde samme humoren og var kjempe kjekk!Vi var hjemme hoss henne og hun kom til meg. så gøy all ting hadde blitt.Det var alltid kjekt å være med henne.
De fant på masse sammen, å Synnøve var noe av det beste som hadde skjedd Elin.Hun var virkelig ei fantastisk jente.Synnøve betyr nå så masse for Elin at hunikkje klarer å være en dag uten jenta. Hun har en stor plass i hjertet hennes.Bare hun som har plass der, han den verdifulle nøkkelen. Den hadde synnøve funnet.ingen andre skulle få komme inn og stjele plassen hennes.
De har allerede gått gjennom mye godt og vondt.akkuratt som om de skulle kjent hverandre i mange mange år.men det var jo bare ett pluss, det viste jo for dem begge at de var skap sombestevenniner livet ut.å sånn kom det til og holde seg, fordi Synnøve hadde låvet Elin vennskap resten av livet uansett hva som måttekomme i veien, så ville alltid Synnøve være der for Elin, å omvent.Sånn så dette skulle det bli. å sånn kommer det alltid til og være.
Dette skreiv eg te deg Synnøve bare for å visa at du e ein av de beste jentene som finnes her omkring.det va synn at alt det eg hadde skreve om deg fyst blei sletta, men nå har eg skreve så godt eg bare konneså eg håpe du like den. masse glad i deg Synnøve mii <3

....Some Tiny poems....

Never Like This

I’ve held others before,But it was never like this,Where my body inhales youAnd quivers with bliss,
Where my senses are reelingFrom the strength of desire,And if I can’t have you soon,I’ll be consumed by the fire.

*

A Love Song

Let me sing you a love songAbout what I feel in my heart;Butterflies can't find nectarWhenever we're apart.
You're a flower in bloom.In the dark, in the gloom,It's you who brightens my day.How many ways do I need you?Every day, every way, come what may.

*

If Not For You

If not for you, I wouldn’t knowWhat true love really meant.I’d never feel this inner peace;I couldn’t be content.
If not for you, I’d never haveThe pleasures of romance.I’d miss the bliss, the craziness,Of love’s sweet, silly dance.
I have to feel your tender touch;I have to hear your voice;No other one could take your place;You’re it; I have no choice.
If not for you, I’d be adrift;I don’t know what I’d do;I’d be searching for my other half,Incomplete, if not for you.

*

Beautiful

My thoughts of you are like raindrops on flowers...Beautiful.My thoughts of you are like a rainbow at a splashing waterfall...Beautiful.My thoughts of you are like a full moonshining through a cloudy night sky...Beautiful.No matter what wonders my eyes have seen,Nothing compares to the beauty I seewhen I look at you.My love for you is beautiful.

*

No One Loves Me Like You Do

No one loves me like you do;I’ve never felt like this;You please me in so many ways,With a word, a caress, a kiss.
No one understands me like you do;You see me deep inside,You choose to overlook my flaws,The ones I try to hide.
No one satisfies me like you do,When our bodies intertwine;You give so much with your tender touch,You’re amazing, and you’re mine!
No one loves me like you do;You fill my every need,And that is why, my darling,I’ll follow wherever you lead.

~***~

..~Du er jo min~..

Du sitter der i kveldssola. Sitter og ser utover den praktfulle himmelen. Lukt av sjø og blomster fyller deg. Du tenker. Dype tanker, rynken mellom brynene er grov og tydelig. Brisen er lett og varm. Noen hårstrå har løsnet fra strikken din og kiler deg i ansiktet. Du lar deg ikke merke ved det, du er et annet sted. Øynene dine er fjerne.
Jeg har sittet å sett på deg lenge. Du ser meg ikke, du ser bare en vei. Lar blikket henge fast ved noe der ute. Du er langt vekk. Jeg sukker for meg selv, du har alltid vært langt vekk. Jeg har ennå ikke klart å nå deg. Men en dag, tenker jeg, en dag skal jeg klare det. Du er jo min.

♥
Du pleier å gå ned hit. Ned til denne plassen ved havet. Jeg har aldri sett noen andre enn deg her, du vil være alene. Det er derfor jeg ikke har gått bort til deg. Skjønner at du vil være alene. Jeg har bare holdt meg litt på avstand og betraktet deg. Betraktet det vakre ansiktet ditt med den dype furen mellom brynene. Og øynene dine, spesielt øynene dine. Jeg liker dem. De er så tenkende, så uutgrunnelige. Men det er vanskelig å finne et sted hvor jeg kan se de, uten at du oppdager meg. Du vil jo være for deg selv med tankene dine. Men denne gangen er jeg heldig. Plassen er utmerket. Jeg vil se hva du tenker. Du er jo min.

♥

Du sitter ofte lenge. Men i kveld sitter du lenger enn du har gjort før. Jeg har ikke sett det tidligere, men i kveld har du et vagt drag av sorg i ansiktet. Idet du snur litt på hodet får jeg se tårer på kinnet ditt. Det går et lite støkk i meg. Du gråter! Først bare noen få, men så renner de fritt. Du bryr deg ikke med å tørke de bort engang. Jeg stirrer. Stirrer på deg og tårene dine. Jeg visste ikke at du var trist. Tankene mine er urolige, lurer på hva som er galt. Har noen gjort noe med deg? Noe du ikke likte? Jeg kjenner jeg blir fylt av et voldsomt raseri. Hvem?! Ingen skal få gjøre deg noe. Du er jo min.

♥

Du krymper litt sammen der du sitter, som om du prøver å gjøre deg usynelig. Er det fordi noen skal ta deg? Kanskje noen venter på deg et sted. Stakkars, du må være redd. Men du er ikke alene, hvisker jeg. Jeg passer på deg. Alltid. Du er jo min.
Sola har gått ned og det har begynt å skumre. Det er helt vindstille. Du reiser deg. Så tørker du tårene og begynner å gå. Det er ikke alltid jeg slår følge med deg, men i kveld skal jeg det. Jeg vet hvor du sover om natten nå, jeg vet hvor du bor. I kveld er det ikke trygt for deg å gå hjem alene. Men ikke vær redd, hvisker jeg til meg selv. Jeg skal beskytte deg. Følge deg hjem. Du er jo min.

♥

Jeg reiser meg og ser den smale figuren din et stykke foran meg. Du går fort, som om noen er etter deg. Det var det jeg trodde. Jeg holder kort avstand i tilfelle noen skulle overraske deg. Skjult bak småtrær, lette skritt, økt tempo. Å beskytte deg, det er en fin tanke. Du er jo min.
Du går som om du er rolig. Som om du anstrenger deg for å virke rolig. Men jeg kjenner deg. Du er livredd. Jeg går fortere for å komme nærmere, men snart løper du. Du ser deg ikke rundt, bare løper. Fort. Bestemt. Jeg blir tvunget til å løpe etter. Du er jo min.
Snart er vi ved huset ditt og du sakker farten, ikke fordi du er sliten men fordi det er folk i gatene. Jeg holder meg rolig noen meter bak deg. Vil se deg trygt inn dit der du sover. Du stikker hånda i bukselomma og finner frem en nøkkel. Er du alene hjemme? Det skal du ikke i kveld, jeg blir nødt til å bli med deg. Du er jo min.

♥
Men du er så redd. Så skeptisk. Jeg gjemmer meg mens du går mot huset, betrakter deg i smug. Du ser forsiktig rundt deg før du låser opp. Når du er inne går jeg sakte mot døra og ringer på, vil ikke at du skal bli nervøs. Jeg hører skrittene dine i gangen, du nøler litt før du åpner. Det er første gangen jeg ser deg så nær. Farlig nær. Jeg sier ingenting men dytter deg rolig og bestemt bakover og inn i rommet. Jeg må dytte litt hardere enn jeg hadde tenkt, for du forstår ikke at jeg ikke vil deg noe vondt. Du faller bakover på parketten og jeg lukker døra. Låser. Den du løpte fra skal ikke få ta deg. Jeg er hos deg nå. Du er jo min.

♥
Det er litt kjølig i rommet. Jeg legger armene mine under dine og sleper deg inn i stuen. Det er litt vanskelig, men jeg klarer å få deg opp i sofaen. Jeg setter meg og ser på deg. Ser på kroppen din og de lukkede øynene. Jeg liker dem best når de er åpne. Du vrir litt på deg og ynker deg. Jeg stryker over magen din og armene. Flere ganger. Du er god å stryke på. Jeg kjenner en merkelig følelse bre seg i kroppen min. En følelse jeg aldri har kjent før. Jeg får lyst til å stryke mer på deg. Du er jo min.

♥

Mens jeg stryker våkner du. Øynene dine er store og forskremte. Du vil skrike men du klarer ikke, båndet i munnen hindrer deg. Jeg hadde ikke tenkt til å gjøre det, men du hadde kommet til å lage så mye bråk. Du forstår jo ennå ikke at jeg er her for å passe på deg og ikke vil gjøre deg noe vondt. Du vil slå og sparke, men tauet rundt hender og føtter hindrer deg. Jeg hadde ikke tenkt til å gjøre det heller, men du hadde kommet til å skade meg og deg selv. Du har jo enda ikke skjønt at det er til ditt eget beste. Nå har jeg tid med deg og kontroll på deg. Du er jo min.

♥
Jeg setter meg ved føttene dine så vi kan se hverandre. Du stirrer på meg. Øynene dine er fulle av frykt og angst. Jeg liker dem. - Du har de vakreste øynene jeg vet, sier jeg. Stemmen min er rusten, det er lenge siden den har blitt brukt. Jeg har ikke sagt noe på en lang stund. Dels fordi jeg ikke har noen å snakke til, dels fordi det ikke finnes noe jeg har lyst til å dele med omverdenen. Du lukker dem demonstrativt og lar de forbli igjen. Jeg fortsetter å snakke. Det er helt unikt at du må lytte til meg, uansett hva jeg sier. Du kan ikke legge noe til eller trekke noe fra. - Jeg kjenner deg, sier jeg. Du trenger ikke være redd, jeg skal passe på deg i kveld. Og når du har skjønt det kan jeg slippe deg løs. Men foreløpig kan det være som det er, jeg har en del ting jeg vil du skal høre. Jeg lener meg over mot ansiktet ditt og stryker deg over pannen og håret. Det iler gjennom kroppen min. Håret ditt er fantastisk. Men du flytter febrilsk på hodet som om du ikke liker det.- Jeg må få lov til å ta på deg, hvisker jeg. – Du er jo min.

♥
Det finnes mange historier. Historier om mennesker, alle har sin egen. Min historie har aldri blitt fortalt. Ikke før nå i kveld, til deg. Du ser roligere ut nå når jeg har begynt å fortelle og ikke stryker deg lengre. Men jeg ser hjertet ditt hamre i brystet og jeg føler den spente pusten din. I løpet av de neste timene tar jeg deg med inn i min verden. Min verden med far da jeg var liten, min verden med lite sosial omgang og de beste karakterer. Jeg forteller deg alt. Om den dagen jeg bestemte meg for å slutte å snakke med folk og om den dagen ingen forventet noe av meg lengre. Jeg lar deg ta del i kvelden mor døde og hvordan pusten hennes ble svakere. Du vet mer enn noen annen om meg nå, for du er jo min.

♥
Ute er det mørkt. Natten har kommet smygende, som om den lusker seg innpå oss. Omringer. Jeg har fortalt lenge nå og minuttene har blitt timer. Du gråter. Hele kroppen din rister. Men jeg blir ikke bekymret for deg denne gangen, du er bare rørt over alt jeg har fortalt. Mest over tillitten. Men den er vel fortjent, du er jo min.

♥
Jeg ser nedover kroppen din. Den er slank og kanskje litt spinkel. Jeg lar hånden min gli over hele deg og den merkelige følelsen kommer tilbake. Du vrir deg med all kraft og ser på meg med de vakre øynene dine. - Det er ikke farlig, hvisker jeg med hes stemme. – Bare fint. Jeg skal vise deg. Forsiktig knepper jeg opp blusen din og ganske rolig drar jeg av deg den løse buksa. Men så klarer jeg ikke være rolig lengre, jeg mister kontrollen. Den dyrebare kontrollen min. Jeg er min egen herre, men ikke nå. Noe annet styrer meg. Det neste som følger er utenfor mine valg og min vilje. Jeg må bare henge med og gjøre som jeg får beskjed om. Men jeg gjør deg ikke noe vondt, jeg passer på deg og sørger for at du har det bra. Du er jo min.

♥

Jeg ser på deg. Øynene dine er igjen, men jeg vet at du ikke sover. Vet at du hviler. Hviler som du aldri før har gjort. Jeg hadde ikke tenkt til å gjøre det, men jeg måtte. Varsomt løfter jeg den spinkle kroppen din opp i armene mine og bærer deg ut. Ut døra og bortover den mørke og stille gaten. Ut i regnværet.- Nå skal jeg vise deg hvor jeg sover om natten,hvisker jeg inn i øret ditt. - Der skal jeg alltid passe på deg. Du er jo min.

♥

..Bestfriends the medicine of life..

I love you. You are my best friend.Today I give myself to you in marriage. I promise to encourage and inspire you,to laugh with you, and to comfort you in times of sorrow and struggle. I promise to love you in good times and inbad, when life seems easy and when it seems hard, when our love is simple, and when it is an effort. I promise to cherish you, and to alwayshold you in highest regard.These things I give to you today, and all the days of our life.

Te verdens Besta jenta <3

Synnøve

Ja,kor ska eg bjunna me deg?Fust vil eg bare sei du e ei kjempe jenta.Du har allti masse glede å spre, bler aldri leie avden gleden du gjer meg.Uden ei vennina som deg,hadde eg ikkje komt langt Eg har aldri opplevd ei vennina som deg,Du støtte mgi absolutt alt, å du ska vida at eg gjør det sama for deg.Eg har hatt mange jevlige dager/månår, å du har alltid ver tder me meg, til og me grene me meg,som eg ikkje haropplevd någen andre har.
Det e så mye godt å sei om deg,vett kansje du komme te å le litt av det eg skrive,men det får du baregjør.Eg messunne deg kjempe masse Synnøve, du har fonne deg ein gutt så virkeligt sette pris på kem du e.Å det e eg gla for,for du fortjene det besta.Itte mi meining så gjør du det lillevenn.Eg hadde ein eg og ein gang, sånn så du oppleve det nå,same måden har eg opplevd det, det e ein heilt ufattelige følelse ette mi meining.Eg trodde aldri eg sko oppleva den,men den kom.Någe så eg vil ska skje igjen,me same gutten.Du har fått som fortjent Synnøve, eg håpe dokker e samen så lenge så muligt! For eg vil det besta for deg.
Me har opplevd mye samen,både på godt og vondt.Eg vil aldri musta deg Synnøve, for uden deg,tror eg ikkje eg komme så langt så eg har nå. Alle dokker har virkeligt gjort live mitt bedre..Dette e bare ein liden del av det eg vil fortella deg,for eg kan snakka kjempe masse om degDu/Dokker her. . står lika høgt som Ole Henrik når eg va samen me han,å det ska du vida at betyr veldi mye for meg.
Eg e kjempe glae i deg Synnøve, my little Sunshine <3

dette e då ei stond siden det blei skreve, men det gjør ikkje noe :)

-Elin

As soft winds sweep away the daysI look back on life through a haze.Remember playgrounds, parks and friends,In childlike gaze that never ends.The laughter in a game of catch,Shall memory ever attach...To innocence in youthful eyes,Catching the ball to Dad's surprise.
I recall my first bike, first wreck,Who picked me up, said, "What the heck?"Convinced me to give one more try,While, knees skinned, I forgot to cry.Just the joy knowing he was there,Making him proud my only care.There was nothing I couldn't do,My heart held fast that to be true.
Though teenage years were kind of rough,I sure wasn't too big or tough.You taught me to defend what's rightAnd never back down from a fight.So I learned the hard way to stand,Still, with each lump, I found your hand.Drawing from you an inner strength,And stubborn pride of equal length.
But there the line of fate was drawn,As though I blinked and you were gone.I found myself facing the sun,Not man, not boy, fatherless, one.Eyes blinded by a void inside,I could not live that you had died.Alas finding it to be true,I could do nothing without you.
Please, Dad, today just hear my call,I'm sorry that I dropped the ball.My life is wrecked, my knees are skinned,My emotions undisciplined.I can't get up although I try,Please don't be upset if I cry.Though I can't fight what I can't see,Please, Dad, say you're still proud of me.

Blogg

Då har eg og endeligt fått opretta ein blogg som eg sko ha gjort for ei stond siden.
Eg ska prøva å legga inn nye innlegg så ofte som mulig.
Her komme eg då te å legga inn historeier eg skrive dikt og lignane.
Håpe at dokker like bloggen.

gi gjerna kommentarer på innleggå mine når eg komme så langt :)