Hun kikker lenge på ringen. Hun retter på seg selv; en av ringene. Den på venstre tommel. Hun prøver å huske. Den dagen hun fikk den, og andre minner. Ingenting. Så lenge, men likevel ingenting. Hva kunne være så godt og samtidig så vondt, i så lang tid, uten noen minner? Det hun rekner som ekte minner, selvsagt. Da utelater hun tilfredsstillende behov og halvferdige tegnefilmer.
Hun må smile, minnene er der likevel. Små, men der. Synd det bare ikke var nok. Det gikk ikke, var kanskje ikke meningen at det skulle gå heller. Så det var vel til det beste for dem begge. Men hun vil alltid være takknemlig og huske forholdet som noe positivt. La de gode øyeblikkene overvinne de vonde. De uten noen ting. For de vonde er bare hennes, egenforskylte.
Hun kan huske følelsen da han fortalte henne, at han var forelsket i henne. Husker hvor glad hun var da han sluttet å røyke for hennes skyld, når alle de andre gjorde det. Senere begynte han. Senere ble senere og hun spoler tilbake, liker å mimre der. Til de gode dagene. Ikke noen gang vil hun glemme den kvelden de ble kjærester, det første kysset, alles sjokkerte blikk.
Det var 16 mai for et og et halvt år siden. De hadde bare pratet på meldinger og slikt, om følelsene sine altså. Men han hadde lovet henne å ikke drikke. På selveste 16! Å danse med henne skulle han også. Gud, hvor beæret hun følte seg! Kvelden kom og ting falt i grus. Da han møtte henne sammen med resten av vennene hennes var noe galt. Var han full? Hun våget ikke spørre, men hun fikk svaret like etterpå. Han var full.
Hun husker hvor sint og skuffet hun var, noe hun ganske så overraskende og frimodig fortalte ham. De kranglet, sårt, han tryglet. Lignet en Passion-episode har hun fått hørt i ettertid. Han hadde jo lovet henne! Skuffet som hun var, ba hun ham gå, komme til seg selv, drikke noe vann, ett eller annet. Så skulle hun heller vurdere å prate med ham i løpet av kvelden… Hun må le litt over hvor desperat hun kikket etter ham etterpå!
En stund senere hørte hun ham prate. Han satt i en sofa og pratet med en kompis. Han kunne ikke se henne. fortalte deprimert at han hadde ødelagt alt, at hun aldri ville tilgi ham osv. På det tidspunktet tilga hun ham for alltid.
Plutselig gikk han inn på toalettet og drakk noe vann tror hun, og da han kom ut igjen så han henne. Hun husker det desperate utrykket i øynene hans i det han ba om å få prate med henne en siste gang. Hun bevarte stillheten, og pågrunn av hans høylytte fortviling dro hun ham med seg til nærmeste folketomme område. Dametoalettet.
Det var da han begynte å gråte. Hun husker panikken og skyldfølelsen hun følte, like godt som da han lente seg inntil veggen og hun tørket øynene hans like før de kysset.
Time som fulgte var preget av usikkerhet, inntil en rolig sang ble spilt av bandet som underholdte. Omslynget og rødmende danset hun med ham, husker bare hvordan kyssene deres ble avbrutt av en klassevenninnes rop: ”Åh, se på Heidi og Ola då!”
Så var det gjort, og tusen nye sjokkerte blikk var rettet mot dem, i tillegg til deres egne forvirrede følelser. Hvordan kunne det ble de to? det var umulig, de var for forskjellige, det kunne bare ikke gå... De prøvde.Hun spoler fram til nåtiden, orker ikke tenke på resten, blandingen av å være høyt elsket til å gradvis miste kontakten. Det gjaldt dem begge. De har vært gjennom mye, de to. Klart seg bra, tross alt hennes sykdom påførte dem. Psykisk. Hun er ikke så dum at hun ikke vet, at det har tært på ham også. Deres tid er over, som kjærester. Siste forsøk utført.
Hun smiler nå. Vet det vil gå bra, hun takler det. På et vis gjør hun det. De fikk deres tid. Han vil fortsatt være den som muligens reddet henne, den som lærte henne å kjenne på følelser, og som hun stolte på. Det er ham som vil bli hennes største minne for alltid. Den hun vil sammenligne de andre med, positivt og negativt…
”Kjære Ola. Takk for det vi en gang hadde, jeg vil alltid være deg takknemlig, samt også rørt. Ved tanken på at vi greide det umulige, den tiden det varte. Uendelig glad i deg gogutten min.
Hun må smile, minnene er der likevel. Små, men der. Synd det bare ikke var nok. Det gikk ikke, var kanskje ikke meningen at det skulle gå heller. Så det var vel til det beste for dem begge. Men hun vil alltid være takknemlig og huske forholdet som noe positivt. La de gode øyeblikkene overvinne de vonde. De uten noen ting. For de vonde er bare hennes, egenforskylte.
Hun kan huske følelsen da han fortalte henne, at han var forelsket i henne. Husker hvor glad hun var da han sluttet å røyke for hennes skyld, når alle de andre gjorde det. Senere begynte han. Senere ble senere og hun spoler tilbake, liker å mimre der. Til de gode dagene. Ikke noen gang vil hun glemme den kvelden de ble kjærester, det første kysset, alles sjokkerte blikk.
Det var 16 mai for et og et halvt år siden. De hadde bare pratet på meldinger og slikt, om følelsene sine altså. Men han hadde lovet henne å ikke drikke. På selveste 16! Å danse med henne skulle han også. Gud, hvor beæret hun følte seg! Kvelden kom og ting falt i grus. Da han møtte henne sammen med resten av vennene hennes var noe galt. Var han full? Hun våget ikke spørre, men hun fikk svaret like etterpå. Han var full.
Hun husker hvor sint og skuffet hun var, noe hun ganske så overraskende og frimodig fortalte ham. De kranglet, sårt, han tryglet. Lignet en Passion-episode har hun fått hørt i ettertid. Han hadde jo lovet henne! Skuffet som hun var, ba hun ham gå, komme til seg selv, drikke noe vann, ett eller annet. Så skulle hun heller vurdere å prate med ham i løpet av kvelden… Hun må le litt over hvor desperat hun kikket etter ham etterpå!
En stund senere hørte hun ham prate. Han satt i en sofa og pratet med en kompis. Han kunne ikke se henne. fortalte deprimert at han hadde ødelagt alt, at hun aldri ville tilgi ham osv. På det tidspunktet tilga hun ham for alltid.
Plutselig gikk han inn på toalettet og drakk noe vann tror hun, og da han kom ut igjen så han henne. Hun husker det desperate utrykket i øynene hans i det han ba om å få prate med henne en siste gang. Hun bevarte stillheten, og pågrunn av hans høylytte fortviling dro hun ham med seg til nærmeste folketomme område. Dametoalettet.
Det var da han begynte å gråte. Hun husker panikken og skyldfølelsen hun følte, like godt som da han lente seg inntil veggen og hun tørket øynene hans like før de kysset.
Time som fulgte var preget av usikkerhet, inntil en rolig sang ble spilt av bandet som underholdte. Omslynget og rødmende danset hun med ham, husker bare hvordan kyssene deres ble avbrutt av en klassevenninnes rop: ”Åh, se på Heidi og Ola då!”
Så var det gjort, og tusen nye sjokkerte blikk var rettet mot dem, i tillegg til deres egne forvirrede følelser. Hvordan kunne det ble de to? det var umulig, de var for forskjellige, det kunne bare ikke gå... De prøvde.Hun spoler fram til nåtiden, orker ikke tenke på resten, blandingen av å være høyt elsket til å gradvis miste kontakten. Det gjaldt dem begge. De har vært gjennom mye, de to. Klart seg bra, tross alt hennes sykdom påførte dem. Psykisk. Hun er ikke så dum at hun ikke vet, at det har tært på ham også. Deres tid er over, som kjærester. Siste forsøk utført.
Hun smiler nå. Vet det vil gå bra, hun takler det. På et vis gjør hun det. De fikk deres tid. Han vil fortsatt være den som muligens reddet henne, den som lærte henne å kjenne på følelser, og som hun stolte på. Det er ham som vil bli hennes største minne for alltid. Den hun vil sammenligne de andre med, positivt og negativt…
”Kjære Ola. Takk for det vi en gang hadde, jeg vil alltid være deg takknemlig, samt også rørt. Ved tanken på at vi greide det umulige, den tiden det varte. Uendelig glad i deg gogutten min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar